Helserevolusjon.no

Viktig! ✌️ Men: farlig dersom man begynner anbefale «snacks», godis, kanelgriflar og annet ultraprosessert junk for å bøte på det.

Kroppen til barn og unge i vekst med høy t aktivitetsnivå trenger nok makronæringsstoffer, ja, men også mikronæringsstoffer som vitaminer og mineraler! For stort fokus på energi/kalorier er like uheldig når det er snakk om for lite, som for mye.

Heldigvis er det ikke vanskelig å dekke ekstra behov for begge deler:

✌️ fruktsmudi pimpet med ekstra fett (avokado, olivenolje, kokosolje), egg, fløte.

✌️ grøt beriket med chiafrø, smør, fløte, cottage cheese, toppet med nøtter og frø

✌️ kokte egg ferdig i kjøleskapet, gjerne i kombo med rømmebasert dip, fullfett selvsagt

✌️ raske proteinrundtykker av egg, cottage cheese og havregryn. Røre kan stå flere dager i kjøleskap og stekes på 15 min! Samme med lapper av banan, egg og havregryn.

✌️ milkshake av bær, sommerhonning og kremfløte

✌️ tørket frukt og nøtter - og barer og granola laget av disse - bruk fullfett yoghurt på

✌️ energikuler laget av tørket frukt, nøtter/nøttesmør, kakao og kokos. Holder lenge i kjøl og frys!

Del gjerne dine favoritter!

Ungdom i vekst som trener mye skjønner ofte ikke hvor mye mat de trenger. Saken er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo. Se artikkelen i kommentarfeltet 👇

Sånn har det faktisk blitt altså… Det er rett og slett sykt skremmende. Og fører til så innmari mye mer ufred og dårlig stemning i familiene. Helt unødvendig.

Men hvem skal ta grep? Her tror jeg faktisk alle må trå til. Butikker, restauranter, kjøpesenter og lignende bør alle ta innover seg at å dele ut gratis helseskadelig stæsj til små unger ikke er en grei måte å skaffe seg mer godvilje på! Det må en holdningsendring til! Og det er jobben du gjør uvurderlig, Maja!👌👌 Så får alle vi andre hjelpe til å spre dette videre!

Hva er det med fotballen? De norske kara setter ballen i nettet, vinner noen kamper og plutselig blir likhetene våre viktigere enn forskjellene. Hvorfor? 🤷🤓

👉Med fare for å tråkke en hel nasjon (eller verden) på tærne: Det handler ikke om fotball i det hele tatt. Fotballen er bare det "tilfeldige" redskapet. Jeg tror fotballen først og fremst minner oss om noe vi savner. Ref innlegget jeg skrev om begrepet añoranza for litt siden: Savnet etter noe vi ikke helt vet hva er. Og så kommer det til overflaten i den felles idrettsjubelen!

Det er jo ikke så rart?

🆘 Vi bor i hver våre bokser, jobber på hver vår skjerm, har barna i barnehage/skole og de gamle på eldrehjem. Vi flytter oftere, bor kanskje langt fra familie og slekt.

🆘 Vi betaler regningene i nettbanken, handler maten på nett eller via en automat i butikken.

🆘 Vi jogger en tur alene og sitter på hvert vårt treningsapparat på en gym hvor alle går med sin egen musikk på øret. På bussen glaner alle i hver sin lille skjerm. Få smiler til deg, enda færre prater til deg.

🆘 Vi deler oss inn i høyreside og venstrestide i politikken, røde eller blå. Vi deler inn i for og imot, rik og fattig, enig og uenig. Vi krangler i kommentarfelt og leser ufine kommentarer mellom mennesker som antar mye om hverandre uten å kjenne hverandre.

Jeg har akkurat sett serien “Våre beste menn” om landslaget på 90-tallet. Det slår meg hvor like følelsene var den gangen. Vi mennesker er som før.

🌸 Vi er ikke bare individer som lever ved siden av hverandre, men mennesker som blir til i møte med hverandre. Dette er biologien vår. Vi har bare skapt et samfunn som ikke har gitt nok plass til det. Og det skal ikke noe mer avansert til en 11 menn som løper etter en ball på en gressmatte 😅

👉 Hvis noen timer foran en fotballkamp kan få millioner av mennesker til å glemme politiske skillelinjer, identitetsmarkører og alt det som ellers deler oss, så sier det kanskje noe om hvor dypt behovet vårt for fellesskap fortsatt er?

Fotball skaper resonans. Det handler om fellesskap og tilhørighet. Den får oss til å kjenne at vi er koblet sammen. Jeg håper vi kan bite oss merke i det – og ta det med oss videre… 💞

I disse dager er alle feeder fylt opp av Haaland, mannen som ga oss billett videre i VM. Jeg synes Erling virker som en fin type jeg. Og jeg innrømmer at jeg humrer litt i skjegget av at han er en “bondeknøl” som bøtter nedpå med rå melk og rødt kjøtt, som mediterer og driver yoga. Han inspirerer tusenvis av håpefulle ball-entusiaster verden over!

👉Samtidig sitter jeg og går gjennom .no sitt ferskeste bokmanus. Det handler om hvordan fellesskapet vårt sakte forvitrer, og blant annet hvordan idretten, som er en av de siste store fellesarenaene vi har igjen, er i ferd med å endre seg.

«Kan det tenkes at bredde, fellesskap, og idrettsglede er i ferd med å vike for en profesjonalisert idrett, med overambisiøse foreldretrenere?» spør Gunnar i boka si og peker på skremmende tendenser og tall.

Jeg hører også hva som skjer i håndballen, hvor Knøtta mi på 11 er aktiv. Foreldretrenere som som topper lag alt for tidlig, som segmenterer og sorterer barna inn i A- og B-lag.

Systemet går mer og mer i retning av å sile ut de beste – men det siler jo samtidig ut de andre. De som ikke er gode nok forsvinner stille, uten at noen roper varsku. Og de har ikke nødvendigvis noe mindre bruk for det fellesskapet og den muligheten for lek og fysisk aktivitet som de på A-laget. Kanskje mer.

Jeg så også serien “Pappatreneren” for litt siden. Tankevekkende. Antallet unge som klarer de fysiske kravene i militæret stuper drastisk 😢

🆘 Stillesitting og utenforskap er to av vår tids største folkehelseutfordringer. Burde ikke fokuset derfor være å bygge idrett som får med flest mulig?

Så mens Oslos gater fylles av en fantastisk, samlende jubel, tenker jeg: kan vi klare begge deler? Kan vi feire Haaland og de andre som blir best, og samtidig bygge et system som også ivaretar alle de andre? 🤷🌸

Vem kan segla förutan vind, vem kan ro utan åror, er en strofe som dukker opp. Man trenger enten god vind i seilene eller årer for å komme seg over havet. Og man kan ikke ro alene. Vikingene rodde tross alt i samlet tropp til England? 😃

Jeg har tatt på redaktørhatten denne uka, og leser et nytt manus av .no. Det handler om fellesskapene våre – de som alltid har vært helt avgjørende for helse og trivsel, men som forvitrer mer og mer… ⚠🤨😢

🆘 Vi ser det i hvor sårbare vi blir som foreldre. For det krever sin landsby å ivareta et barn optimalt. Vi var aldri ment å bo to og to, fire og fire i hver våre bokser, stablet oppå hverandre.

🆘 Vi ser det i økende jevnalderorientering og mistrivsel blant de yngre. Barn og unge orienterer seg mot hverandre for tilhørighet, identitet og bekreftelse, fordi de voksne og de større fellesskapene spiller en mindre rolle enn tidligere.

🆘 I 2022 rapporterte hele 44 prosent av den norske befolkningen, at de i stor eller liten grad var plaget av ensomhet. Kanskje ligger veldig mye av problemet – og løsningen – i dette med fellesskap?

Min foreleser i Kulturforståelse ved NTNU, professor Jan Brøgger, snakket i sin tid om «individets lodd» etter at middelalderens landsbysamfunn gikk i oppløsning. Friheten økte, men det gjorde også ansvaret. Plutselig skulle individet selv skape mening, identitet og tilhørighet. Det som tidligere var et kollektivt prosjekt, ble i moderne tid et personlig ansvar.

Landsbyen er borte, religiøse fellesskap og naboskap har ikke samme betydning som før, slekt og familier er splittet over store avstander. Gunnar peker i sin bok på at arenaer for fellesskap forvitrer også på grunn av endringer innen skole, barneidrett og helsetjenester. Hva har vi egentlig igjen? 🤷

Den gode nyheten er at fellesskap kan bygges på nytt. Ikke nødvendigvis i form av landsbyen slik den en gang var, men gjennom små arenaer der mennesker møtes.

🌸 Jeg har funnet meg noen fellesskap i voksen alder: det lokale koret mitt og fellesskapet på keramikkverkstedet. I tillegg bor i vi i en gammel Oslo-bygård med tre andre barnefamilier, så selv om min datter er enebarn har hun reserve-søsken i alder 2 til 19 år her i oppgangen vår. De leker sammen, spiser sammen og passer på hverandre, samtidig som vi foreldre også har et støttende fellesskap.

👉 Hvilke arenaer har du for å kjenne på fellesskap?

Ikke overraskende. Den autoritative foreldrestilen vil kunne demme opp for veldig mye kjipt i livet. Dette danner jo grunnlaget for selvfølelse, empatisk evne og evne til å regulere følelser osv. Har man det på plass, står man stødigere gjennom det meste i livet, logisk nok.

Å vokse opp i hjem der foreldre bruker alkohol eller andre rusmidler, gjør noe med sannsynligheten for selv å begynne med rus. Artikkelen er produsert og finansiert av Høgskolen i Østfold.

Vi har bygget et samfunn og teknologi som langt overskrider det som egentlig er naturlig for oss, langt forbi vår mentale, emosjonelle og fysiske kapasitet som mennesker.

Likevel er det denne karusellen så mange av oss blir kastet på, og vi henger med så godt vi kan. Helt til vi må slippe taket. Eller velger å gjøre det, før vi blir kastet av 🥹🙃🆘

👉Dette er det felles kjennetegnet ved vår moderne, vestlige verden (WEIRD, om du vil: Western, Educated, Industrialized, Rich, Democratic, et uttrykk av Joseph Heinrich). Vi optimaliserer for det målbare og umiddelbare, og mister det komplekse og langsiktige av syne. Og det viser seg på så mange flere områder enn vi liker å tro..

⚠ I fysisk aktivitet: vi fjerner «unødvendig» bevegelse
⚠ I ernæring: vi reduserer mat til kalorier og makro, og mister resten
⚠ I tid: vi jager effektivitet og mister mening

Vi har effektivisert hverdagen til det ekstreme. Vi sparer minutter og sekunder overalt: i heisen, i kjøkkenet, på jobb, på vei til og fra... Vi har mer fritid på papiret enn noensinne, og likevel er følelsen av tidsnød en av vår tids mest utbredte plager.

Hvorfor? Kan det være fordi vi alltid optimaliserer for det vi kan telle: minutter spart, oppgaver løst og effektivitet målt?

🆘 Det er dette mønsteret som går igjen, på tvers av vidt forskjellige områder av livet vårt: vi forenkler det komplekse til noe målbart, optimaliserer for den variabelen vi kan se, og mister gradvis det vi kanskje ikke ennå har ord for å beskrive.

Det er dette kulturen og samfunnsstrukturene er bygget rundt og som vi blir indoktrinert med fra vi er små. Det gjør det vanskelig å få øye på. Det kjennes ikke ut som noe vi selv har valgt bevisst.

Jeg tror det er avgjørende at vi lærer oss å gjenkjenne mønsteret og begynne å stille spørsmålet: hva er det vi ikke teller? Og hva mister vi som mennesker ved å glemme det bort? 🙃🌸🤷

Vi kritiserer foreldre for å være for intensive, men hvorfor er det blitt sånn? 🆘🤷

Kan det være at foreldrestilen speiler samfunnet?

👉Den empatiske, lyttende foreldrestilen er et nødvendig oppgjør med autoritær oppdragelse fra tidligere tider. Mye av dagens foreldreskap er reparerende og bevisstgjørende, informert av ny kunnskap om tilknytning og utvikling. At det hos noen tipper over i en for intensiv foreldrestil er problematisk, men vi må ikke glemme det enorme fremskrittet dette er!

👉Algoritmestyrt innhold konkurrerer om oppmerksomheten og prøver former identiteten til barna våre, lenge før moden refleksjon er utviklet. Markedskrefter som pusher sukker, skjerm og sofa lokker og roper.

👉 Barna tilbringer mye av sin tid i institusjoner blant jevnaldrende med lav voksentetthet. Begge foreldre jobber fullt. Barnehage, skole og SFO fyller dagene. Fritiden er organisert.

Derfor mener jeg:
Det er naturlig at foreldre ønsker å bruke den resterende tiden godt.

🆘 Å IKKE følge med, IKKE sette grenser, IKKE snakke og forklare, er å overlate oppdragelsen til aktører som utgjør store trusler mot deres fysiske og psykiske helse.

Paradokset:
Samfunnet har lagt mer ansvar på familien, men landsbyen er tatt fra dem. Foreldre responderer med økt involvering, og blir deretter kritisert for å være «for intensive» 🙃🤷

Jeg tror intensivt foreldreskap er reaksjoner på:

• strukturer som splitter opp barns liv
• en hverdag lagt opp etter klokka, med mindre tid sammen
• et samfunn som setter arbeidslinja først
• en stat som skyver ansvar nedover
• en undervurderering av tilknytning og tilstrekkelige trygge voksenrelasjoner, samt fellesskap på tvers av generasjoner

Jo, vi har også individuelle valg vi kan ta, men ingen foreldre blir mindre intensive av pekefingre. Jeg tror heller foreldre hadde blitt mindre intensive om samfunnet ble mer menneskevennlig: OM tempoet senkes, ansvaret deles, fokus flyttes på det som er i tråd med vår biologiske norm 🌸

Ergo: Vi kan ikke kritisere foreldreskapets uttrykk uten å også vurdere rammene det utøves innenfor.

Hva tenker du: er intensivt foreldreskap et individuelt valg eller et kollektivt symptom? 👇

👉Hva hadde skjedd med elefantene som drepte neshornungene?

Ti år tidligere hadde Kruger nasjonalpark skutt de voksne elefantene for å løse et overpopulasjonsproblem. Kalvene deres ble fraktet i bur til andre parker, uten noen eldre å lære eller reguleres av. Dette førte til den unormale og brutale adferden.

👉Jo, dette handler om traumatisering og om at vold avler vold, men vi burde også stille spørsmålet: hva skjer med unge pattedyr når de løsrives fra de voksne de biologisk sett er avhengige av å orientere seg mot, og i stedet tilbringer mesteparten av dagen med tilsvarende umodne jevnaldrende?

🆘 Gordon Neufeld kaller det jevnalderorientering: at barn og unge gradvis slutter å hente retning fra voksne, og i stedet henter sine verdier, sin identitet og sine normer fra jevnaldrende.

Dette er ikke et naturlig utviklingssteg, men en konsekvens av at tilknytningshierarkiet er blitt forstyrret. Tilknytning søker nemlig alltid mot det nærmeste tilgjengelige.

Så til dagens realitet:
👉Barn i barnehage fra de er ett år, 7-9 timer om dagen.
👉 Skole og SFO fra seks år i 6-7 timer.

I hvilke timer er egentlig den primære tilknytningspersonen tilgjengelig, som i virkelig tilgjengelig, uforstyrret og nær?

⚠Dette handler ikke om å dele ut skyld, men bevisstgjøring om at vi lever i et system som er designet rundt arbeidslivets behov.

Vi ser i dag økt angst og depresjon blant barn og unge, mer uro i klasserommet, vold og tidligere seksualisering.

👉Mye av dette diskuteres isolert, men hva om det i bunn og grunn handler om det samme? At vi har bygget et samfunn der barn tilbringer for lite tid i nær, regulerende kontakt med voksne de er tilknyttet, og for mye tid orientert mot hverandre, i institusjoner med manglende kapasitet til å fungere i den veilederrollen de trenger.

Elefantene i Pilanesberg manglet jo verken disiplin, stimulering eller aktiviteter. De manglet de voksne de var biologisk skapt for å vokse opp i nærheten av.

Løsningen for elefantene var å sende tilstrekkelig voksne elefanter inn i flokken deres.
🤷Hva er det tilsvarende for barn?
🤷Og har vi, ubevisst og med de beste intensjoner, beveget oss lenger og lenger vekk fra svaret?